Offer

Offer- Skrevet av Sabrina og Veronica

Hvorfor jeg ikke vil definere meg selv som et offer og hva jeg gjør i stedet.
Se på deg selv som et offer, og du blir det. Identifiser deg som et offer, og du gir din mobber makten over deg, selve makten til å definere hvem du er.
Uttalelser som dette har blitt allment akseptert visdom i dag fordi de utvilsomt er sanne. Hvis du ser på deg selv som et offer, vil du være det. Du vil være noen som har blitt beseiret, noen som er prisgitt en annen, og det er ingen måte å leve på.

Og likevel er sannheten at mange mennesker har vært ofre. Egentlig er det sannsynligvis rimelig å si at alle har vært et offer for noe eller noen på et tidspunkt i livet. Så, hvordan kan vi avvise å være et offer uten å fornekte virkeligheten? På den annen side, hvis vi godtar å være et offer, gir vi ikke da opp vår egen makt og uavhengighet?
Svaret tror jeg delvis ligger i en finess av språk, et lite skille med stor forskjell. I stedet for å definere oss selv som ofre, hvorfor ikke bare si at vi har blitt utsatt for mobbing?
En ting dette umiddelbart gjør er å beskrive handlingen, ikke personen. Det betyr at noen ble utnyttet, mishandlet, mobbet, lurt eller hva lovbruddet det enn var. Det tar ikke vekk mobberen ansvar etter den hendelsen.

Faktisk er "offer" et verb, og bare å bruke det ser ut til å bringe et skarpere fokus på motivet i stedet for på objektet. Når jeg hører ordet "offer", er min første tanke "Hvem gjorde det?" ikke "Hvem var offeret?"
Jeg er ikke et offer. For at det skal være sant, må jeg fortsatt være trist eller sint. Jeg trenger å leve på en feil tilpasset måte, overleve gjennom mestringsmekanismer og smertebehandling. Er det opprørende når jeg tenker på den uskyldige, lykkelige, bekymringsløse barndommen jeg aldri har hatt? Det er sikkert. Men fortiden min førte meg til min lykkelige nåtid og lærte meg hjerteleksjoner som jeg aldri ellers ville fått.
Når jeg ser tilbake, ville jeg ønske å leve gjennom alt igjen? Definitivt ikke, men jeg er glad for at det skjedde på den måten og er takknemlig for disse opplevelsene.
Men selv om jeg ikke er offer, avviser jeg ikke - faktisk omfavner jeg - offeret mitt. Det er en del av historien min, kanskje den mest kritiske delen.
Ønsker vi å slette en viktig del av historien vår, en del som kan ha spilte en mer viktig rolle i vår personlige vekst og utvikling enn noe annet.
Så ubehagelig det kan være å oppleve smerte så kan smerten gjøre at vi går dypere. Å skade og å være syk er å kommunisere med alle de som er syke og såret og som noen gang har vært syke eller skadet eller noen gang vil bli syke eller såret.

I lidelse får en sjansen til å lide sammen med alle andre som lider, for å være forbundet med en lang rekke mennesker som står overfor utallige forskjellige omstendigheter. Å lide er å være menneske, en del av en mye større helhet.

Når vi kommer ut på den andre siden, har vi et valg. Vi kan glemme vår lidelse og ikke lære noe, forblir uendret. Eller vi kan definere oss selv som en lidende og samle en annen trist historie å holde fast ved. Fortellingen om den historien er det som skaper vårt ego, og faktisk for mange mennesker at egoet er en offerhistorie.

Selv om en offer identitet ikke er en lykkelig ting, har offerhistorien sin tiltrekning. Det kan absolutt være en måte å unngå ansvar og kan gjøre at man får sympati fra andre. Mer enn noe annet gir det stabiliteten til en oppfunnet identitet, som er akkurat det egoet er.

Denne stabiliteten avverger den ultimate frykten for livets stadig skiftende usikkerhet. Men samtidig holder vi fast ved denne stabiliteten og det får oss til å kjempe med livet, og fører derfor til mere lidelse. Det er en avvisning av livet.
Imidlertid er det en tredje måte, å akseptere det som skjedde med oss og lære av vår lidelse å bli en klokere, snillere og mer empatisk person. Det er å omfavne offeret vårt uten å bli et offer.

Lidelse er den store læreren og den store foreneren. Det er en gammel åndelig lære fra India som hevder at det er tre måter å tilegne seg åndelig kunnskap: gjennom erfaring, gjennom å lese bøker og gjennom en lærer, eller noen som vet det.

Dessverre, hvis du noen gang har møtt eller lest om mennesker som har gjennomgått en stor åndelig oppvåkning, eller hvis du har opplevd en selv, er det vanligvis et resultat av det første, og at "erfaring" vanligvis inneholder smerte og lidelse.

Så når vi har blitt utsatt for offer, får vi litt innsikt og litt kraft. Vi kan kjenne igjen de menneskene som er eller også har blitt utsatt for vold, eller til og med som bare har det vondt, og lettere føler deres smerte med sine erfaringer. Vi er mer i stand til å være den hjelpende hånden, det lyttende øret, det åpne hjertet.

Dette er en leksjon jeg har lært selv om den var og er smertefullt.

skrevet av Sabrina 82098049

Legg igjen en kommentar