Planlegger Morgendagen

Har du tenkt på hvor ofte du planlegger morgendagen, selv om det ikke er de viktigste ting du skal? Har du kjent at du må ha planer for at dagen skal føles betydningsfull. Enda du sikkert har tenkt og så godt det bare hadde vært og følt for og ikke gjøre noen ting, annet enn å se hva dagen bringer?

Det er ikke lett, for det vi ofte selv legger press på oss selv og hvorfor? Er man redde for at man ikke er betydningsfull og ikke bidrar nok? Og da undrer jeg for hvem skal vi være det for om det ikke er for oss selv aller først.

Man jager ofte rundt i dagen, for å føle at man bidrar, er til stede og gjør det som man tror forventes av en. Hvem setter egentlig forventingene, det er nok oss selv i de fleste tilfeller.

Hvor mange tenker, så deilig det hadde vært og tatt pleddet og boken man har hatt liggende og i lang tid frem å lese den. Og bare, ligge på sofaen og nyte boken, pleddet og egentiden. Uten at det er skal være, et må bare/skal bare først.

Jeg har vært der selv, løpt rundt og skal bare og må bare, det har vært ord som har vært med i mange år og i settinger. Og mens jeg løp rundt så glemte jeg en del av livet, det var å være tilstede i meg selv fullt og helt. Det var tilsted i tankene, men ikke i mine handlinger. Det var liksom drømmen det og kunne trekke seg tilbake og bare ha en dag, uten at det var noe man skulle bare, selv om det ikke var noe viktig. Så var det liksom viktig å ha noe.

Plutselig så stopper man opp og tenker hva og hvor er jeg i livet? Og man begynner kanskje å oppsummere livet og hva som er viktig for enn.

For meg så var det en tanke vekker, levde jeg egentlig? Fra tidelig morgen til sene netter var jeg på jobb, jeg kjedet meg, om jeg ikke var på jobb og i full sving.

Da ble noen tanker på som var vanskelig å ta tak i, skal, skal ikke. Vil jeg fortsette slik eller skal jeg begynne å leve slik jeg selv kanskje ønsket, usikker.

Men valget ble tatt, bort med bedriften og et nytt kapitel skulle starte. Tøffe tak det ble. Fra å føle at man ikke skulle bare/må bare til ingenting, føltes hardt til å begynne med.

Dette og plutselig skulle fylle hverdagen med andre ting, som sosialt utenfor jobb, lage middag hjemme og ikke i jobb? Se Tv, ikke jeg. ”fortsatt litt problemer med det”, ”sovner” om det ikke er noe som fenger veldig. Ikke den beste å se film sammen med.

Det å ha noe man må i hensyn til enn selv og samfunnet er viktig. Men det er også viktig og leve og se livet innenfor, skal bare/må bare.

Det er jo en sang som sier – Gå inn i din stue så liten den er så rommer den noe ditt hjerte har kjær, det er viktig og kunne se også det som er innenfor i hjertet også og huske på det. Det er ikke en selvfølge at det alltid er der om man glemmer og sette pris på det man også har i livet, det er så fort å glemme, for man skal bare/må bare først. Så kanskje man glemmer det som er viktigst av alt og det er å leve, og være tilstede i seg selv og for sine.

Så det og ikke ha, noen planer, annet enn å nyte livet til tider uten forventning og planlegning og bare la dagen komme som den vil og ta den imot med blanke ark er også viktig. Det er mestring.

Det ble for meg en viktig mestring, jeg lever dagen og tar den imot som en gave. Og jeg gir av min tid og har sluttet med og si skal bare /må bare til enn hver tid. Men, selvsagt det er ting man må, det hører med.

Med mestringen lærte jeg å sette pris på de små ting i hverdagen som jeg hadde oversett i mange år. Og bare tenkt på at jeg skulle gjøre når jeg bare hadde gjort med ferdig med, skal bare/må bare.

Og sånn som samfunnet vårt utviklere seg så er det enda mere viktig og ta og kjenne på at man er tilstedet i livet og også gir selv tid til det som gir den indre ro. Og ikke stresser men, også senker skuldrene og lar livet utenfor bare passere til tider, uten tanke på morgendagen.