Det er ikke så ofte jeg blir fanget av en bok slik som denne. Den er skrevet som en ”satire” men for meg er den noe mye mer enn det. Den sitter fast hos meg som den beste bok jeg noen gang har lest.
Så ønsker du deg en god bok, eller gi fra deg en bok, så anbefales denne på den sterkeste.
I en fjern fremtid, i republikken Gilead, lever befolkningen under et strengt, puritansk regime som resultat av lange tider med strålingskatastrofer, sykdommer og skremmende lave fødselstall. Fanatisk religiøse grupper har overtatt makten og innført et patriarkalsk diktatur som har fratatt kvinner alle deres rettigheter.
Her møter vi tjenerinnen Offred som lever som konkubine med kun én oppgave: å produsere barn. Hvis hun ikke adlyder, vil hun, som andre dissidenter, bli hengt eller sendt vekk for å dø en langsom død. Men selv ikke en undertrykkende stat kan utslette Offreds livsvilje eller hennes begjær til de to mennene som hennes fremtid avhenger av.
“Tjenerinnens beretning” er en skremmende bok, en skarp satire skrevet med vidd og innsikt. Samtidig er den en vakker, gripende og livsbejaende bok – og uhyre spennende.
For meg er den noe som kan også vise verden fremover i tid. Den er en advarsel og” kanskje skrevet av en klarsynt?”
Vi er jo i verden full av endring og om alt er like bra, er jeg veldig usikker på. Og hvilken vei den tar, gjenstår å se. Ikke at jeg for å oppleve den så drastisk som dette. Men jeg har stilt meg mange`n spørsmål etter å ha leste denne.
Tenk at du en dag, våkner opp som kvinne og alt er tatt fra deg, din bankkonto, ditt førekort, din familie. Og din oppgave er å tjene de som sitter på makten uten noen form og rett til eget liv.
Og du er innelåst blant murer som er bevoktet, så noe tilgang til å flykte finnes ei.
Vi ser jo i dagens samfunn at vi styres av regjerende makter og man er vel ikke alltid ening i deres styringsform verden over. Er vi blitt slaver av deres lover og er vi på vei til og miste selvbestemmelses rett. Har vi demokrati? Et fint ord, men det er et oppfunnet ord, og for meg uten mening. Et ord som burde taes vekk fra vårt språk.
Vi ser i dag at de regjerende makter blander seg i en families liv, med iver og glød, Pappaperm – mammaperm – etc. Det er for meg begynt i det små, men utviklingen tror jeg bare fortsetter, dessverre. Det må da være opptil hver og en hvordan de løser det og eventuelt velger hva de selv ønsker. Og hva som er til det beste for barnet og familien. Uten at noen skal tvinge deg til noe som kanskje ikke er den beste løsningen.
Så følger man videre på at man må følge opp normal utvikling, og jeg undres hva er normal utvikling. Skal alle bli like og tjener av staten og de regjerende makter?
Slik at vi alle blir slaver/tjenerinner? Jeg bare undres.
Serien
Så les så gjerne denne boken og tenk deg om på hva du leser, er det en advarsel til oss alle. Skrevet av en dame som kanskje så den veien vi alle kanskje driver verden mot? Makt og penger regjerer i samfunnet i dag i alt for stor betydning alt, og vi ser ut som å bli deres flittig maur. Uten å bli sett, eller miste de rettigheter som det påstås vi har.
Så les boken, venner
Sitat under her.
Margaret Atwoods feministiske mareritt blir TV-serie i USA
Var hun sanndrømt?
Atwoods historie, på norsk kalt «Tjenerinnens beretning», handler om et framtidig USA som er kuppet av totalitære kristenfundamentalister og omdøpt til Gilead. Fødselsraten er sunket dramatisk på grunn av forurensning og kjønnssykdommer. De få kvinnene som ennå ikke er sterile, blir kidnappet, hjernevasket og plassert i overklassefamilier som ikke selv har fått barn. De blir tjenerinner uten eiendomsrett til egen kropp. Hver måned rundt eggløsning blir de tvunget til å ha sex med husets herre, mens fruen overvåker akten. Et hemmelig politi sørger for at tjenerinnene ikke flykter, ikke leser, ikke opponerer.
Boka er ofte omtalt som en «feministisk dystopi». I en nyinnspilt lydbokutgave har Margaret Atwood laget en alternativ slutt på romanen. Hun har ofte snakket og skrevet om at «The Handmaid’s Tale» hjemsøker henne om og om igjen. Hun får tilsendt bilder av kvinner med setninger fra boka tatovert på kroppen, og av kvinner utkledd som tjenestepiker i 8. mars-tog.
I en artikkel i The Guardian i 2012, altså lenge før Trump skremte noen, drøfter hun om det overhodet er mulig å tenke seg et diktatur i USA. «Ingen nasjoner danner radikale former for styresett på fundamenter som ikke finnes der allerede,» skriver hun. For USAs del viser hun til teokrati-tendensene hos puritanerne i New England i det 17. århundre, der Sammeltestamentlig fundamentalisme innebar en total mannlig dominans over både kvinner og barn. Noens ønskedrøm?
