Det der en gang var….. aftryk i tiden…
Noen bloggs er lengre underveis enn andre, denne har lagt og ventet – lenge.
Jeg har startet, stoppet, endret, slettet, startet igjen, stoppet igjen. Nå prøver jeg igjen. Prøver å skrive det rett ut, men det er vanskelig å få ordene ned på det helt riktige måten. Åhh, hvorfor skal det være så vanskelig, å få ordene ned…..
Etter mye om og men og om igjen – har jeg valgt å starte midt i alt, håper bare at det gir mening.
Et øyeblik i livet mitt, som jeg opplevet det. Bare en måte å forsøke å sette ord på – for meg.
Noen ganger velger jeg å oppsøke steder, steder jeg vet at med mine evner vil påvirke meg.
Det er som om noe trekker i meg, jeg SKAL besøke disse stedene.
De aller kraftigste opplevelsene jeg har hatt med steder, har vært i forbinnelse med besøk i gamle konsentrasjonsleire fra 2. verdens krig.
For noen år siden besøkte vi en konsentrasjonsleir i Polen.
Jeg hadde forberedt meg, visste det ville/kunne bli hardt, men ble likevel overrasket på fler områder.
“Jeg lukter det, lukten er ikke til å ta feil av. Lukten av frykt. Den er intens og kvalmene. Jeg merker følelsen, følelsen og fortåelsen av at dette er endestasjonen. Jeg er i NÅ-tiden helt stivnet. For meg er luften tykk av frykt, gass og fortvilte mennesker. Jeg rister litt på hodet mitt, kommer litt tilbake til NÅ-tiden, bare for å merke at jeg forsvinner, alt forsvinner rundt meg igjen og inntrykkene velter inn igjen. Hånden min blir tatt tak i og jeg blir dratt ut, begge øynene er åpne, men jeg ser ikke NÅ-tinde, bare DA-tiden.”
Tullene mine og jeg er på besøk i Auchwich/Birkenau, som en del av ferien vår i Krakow. Akkurat nå er vi i det første gasskammeret som tyskerne laget under 2. verdenskrig. Opplevelsene fra 2. verdenskrig og gasskammeret slår meg nesten ut. Det er så hardt, det er så sinnsykt hardt.
Etter på skjelver jeg, jeg strigråter inni og tårene triller. Jeg er tilbake i nå-tiden, ser alle turistene og priser meg lykkelig for at jeg bare er på besøk.
<3 Kristina