Cardboard boxes in apartment, moving day
Skal alt forklares og puttes i en kasse
Underbevisstheten min, den er der og den jobber. Hvordan den jobber? Hva skjer det egentlig?
Aner det ikke, behøver jeg å vite det? Er det noen som vet det? Er det en logisk forklaring? Skal alt forklares og puttes i en kasse?
NEI!!!!! Ikke i min verden.
Jeg tror på at underbevisstheten min jobber for meg, gjør sitt beste for at det skal bli som jeg ønsker meg.
Noen ganger når ting skjer (som regel egentlig ikke før etter på), husker jeg at jeg en gang tenkte :”Å jeg skulle ønske…” eller “Jeg kunne godt tenkt meg…..”.
Jeg hadde nettopp flyttet til en ny litt større by og valgte også å skifte bank. Husker jeg satt og tenkte da jeg satt med rådgiveren i den nye banken, ‘Så herlig stemning det er her, det virker som et skjønnt sted å jobbe. Her vil jeg virkelig gjerne jobbe.’ Ganske presis 10 år senere ble jeg headhuntet til en jobb i den banken. Bare det å bli headhuntet var mega stort for meg, så det gikk litt tid før jeg husket at jeg hadde tenkt tanken. Traff den gamle rådgiveren min tilfeldig til et møte og da slo det meg – at jeg hadde tenkt det 10 år før. Og der satt jeg, ti år etter på, med en jobb jeg ikke hadde søkt, en jobb jeg egentlig heller ikke var kvalifisert til, men en jobb jeg ti år før hadde tenkt jeg gjerne ville ha.
Det har skjedd flere ganger for meg, at når det er en jobb/en arbeidsplass jeg gjerne vil være en del av – så blir jeg en del av den uansett om jeg er best kvalifisert eller ikke.
På kjærlighetsfronten valgte jeg en annen tilgang. Jeg har vært i min del av elendige forhold. Møtt de drittsekkene jeg skal for å si det sånn. Vært på date etter date, til og med blinddate. Kunne ikke gå fort nok, det med å finne den ekte kjærligheten, som jeg hadde hørt så mye om.
Men en dag jeg satt hos en venninne og fikk en kopp kaffe, så kom det til meg. Hvordan han var/er som person, hva han inneholder, hvordan meninger han har osv. Venninnen min var lur hun skrev det ned, alt det jeg fortalte om han. Så la hun det i skuffen og jeg glemte alt om det igjen. Dagene, ukene og årene gikk, og plutselig hadde jeg møtt Mannen i mitt liv. Han som fikk stjernene og hjertene til å fly rundt meg. (en helt annen historie, som kanskje kommer en annen gang). Og jeg ringte til venninnen min for å fortelle om denne fantastiske mannen jeg hadde møtt. Da jeg begynnte talestrømmen, sa hun “Et øyeblikk.” Forsvannt fra telefonen og kom tilbake. Så sa hun,”er han …… og …….” og hun ramset opp. Jeg sa måpene – “Hvordan vet du hvordan han er, du er jo ikke klarsynt?” Hun bare lo og minnet meg om listen min… Å ja, og der var han. Han jeg er gift med i dag og har vært sammen med siden den første dagen vi møtte hverandre.
De gangene jeg virkelig legger merke til at underbevisstheten min fører meg dit hvor jeg har uttrykket et ønske om å komme, blir jeg så takknemmelig og ydmyk.
<3 Kristina