Jo, vi er jenta som ble født for å tilføre moder jord kjærlighet til alt som lever og gror her på vår klode. Vi er den lille jenta som lærte tidelig men, også noe som ble lagt til oss fra vi lå i våre egen mors mave at omsorg og kjærlighet var en naturlig ting som vil følge med oss fra tidelig liv, og resten av livet.
Vi lekte oss gjennom barndommen, og fikk lov å være sårbare. I leken tok de fleste av oss dukker og koppestell tok den sammen rolle som vi så våre mødre hadde – vi tok deres liv, inn i leken i barndommen. Men, så vi vår egen mors drømmer, sårbarhet, lengsel, redsel etc. Nei det gjorde vi nok ikke. Har man tenkt noen gang over det?
Så forlater vi jo barndommen og vokser opp til å bli tenåring, hvor dukker etc. byttes ut, og vi knutter sakte men sikkert navlestreng til hjemmet og dens lune og trygge arne, Og begynner å utfordre verden og vår mening med livet.
Og da tar vi med oss det vi lærte å så, i våre hjem. Vi tar med oss omsorgen og kjærligheten og gir av oss selv til de vi møter på vår vei.
Helt naturlig det.
Treffer drømmemannen, steller og pusler om forholdets eksistens og gir alt, og drømmer om et fantastisk liv, for det er jo slik det skal være. Så opplever man sin først kjærlighetssorg. Og syntes livet, kjærligheten og alt er dritt.
Hvem trøster? jo det er mamma, hvem lytter og gir seg tid? jo mamma. Har du noen gang tenkt hun snakker av egenerfaring, har du spurt hvor de kloke trøstende ord kommer fra?
Sånn begynner jo gjerne livets realiteter. At man ser at det er ting som ikke er gitt, man begynner å se at livet og verden også kan være vanskelig, men man har jo mamma.
Så finner man kjærligheten igjen, man får barn og man går over i en omsorgsrolle og man opplever kjærlighet på en måte som ikke lar seg forklare, det bare der. Og vi tar opp igjen vår lærdom fra hjemmet og fra vår mamma.
Hvem er mamma?
Ser du noen gang hennes fulle og hele eksistens? Vet du hvem hun er? Har du hatt de lange samtaler og spurt om hun har vært lykkelig hele livet, om hennes drømmer, lengsler etc? Ser du at hun har vært en jente/ unge kvinne, slik som du selv er, eller har vært? Eller om hvordan hun har mestret motgang og gjort det til medgang.
Det er få som tar den samtalen med sine mødre, som egentlig gir seg tid til å lytte til hennes historier. Jeg sikker på at en kvinnes liv er full av historier, drømmer og erfaringer. Ja og kvinnen det, mamma`n, din det. Det er fra de historier, erfaringer etc. hennes visdom kommer fra. Det er de som snakker når man søker trøst, støtte og råd.
Verden har forandret seg med årene og i dag er vi kvinner/mamma`r aktive på en helt annen måte, men uansett hvordan vi snur og vender på det. Så følges allikevel barndommen på en måte som er fra gammelt av, Og jeg velger å tro den er til det beste for også våre etterkommere. Uten kvinnens sårbarhet og hennes måte og elske på, vil vi hatt en kald verden.
Som mamma vil vi alle være tilstede for våre barn/barnebarn, vi vil være de som trøster kommer med råd og ha tid våre barn, selv om det går på beskostning av oss selv. Vi avlyser avtaler og vi stiller opp, Vi er der når de trenger trøst uansett alder.
Så til enhver kvinne vil jeg si, se din mamma og sett pris på henne.
Se jenta og se kvinnen også i din mamma.
For hun handler fra sjelen og hjertes stemme.
Hun er også kvinne slik som deg. Og trenges også til tider å sees slik. Ikke bare som MAMMA.
Og at hun vil ha ofret livet for sine barn, ingen tvil. Det er mammahjertet det.