Hvem hvar jeg?
Hvem var jeg, før jeg ble meg, i dette livet?
Jeg har oppdaget evnen til å dykke dypt ned i min egen sjel.
Så dypt at det er som om den verden jeg kjenner så godt, forsvinner. Den blir sløret og forsvinner i tåken.Første gang, skremte det meg, om det var fordi jeg reiste inn i sjelen min eller om det var fordi jeg mistet kontrollen over NÅ-tiden, vet jeg ikke. Men første gang valgte jeg veldig fort å snu og komme tilbake i meg selv.
Neste gang turte jeg å gå dypere og lengre og fikk fort fornemmelsen av å være havnet i et tidligere liv. Jeg var meg – men et annet sted, i en annen tid.
Når jeg nå forsøker å beskrive det, er det litt vanskelig, men jeg prøver.
‘Jeg ser kikker ned på kroppen min, og ser jeg har gammeldags tøy på. En kjole. En pen kjole. Men gammeldags – som de kjolene jeg har sett på museum, de kjolene som ble båret i middelalderen.
Det dufter også anderledes. Mest av alt blir jeg overrasket over å merke følelsene mine. Jeg er så fortvilet, føler meg forlatt og sviktet.’
Hvordan kan jeg merke de følelsene? Følelser jeg en gang har hatt i et tidligere liv, de føles så ekte.
Kan de følelser, de tingene jeg opplever i et tidligere liv, sette så dype spor, at jeg både merker dem og handler ut fra dem i et senere liv.
Min fornemmelse og min intuisjon sier begge JA!
‘Jeg står foran et stenhus, et hus bygget av store lyse sten. Det er varmt og støvette. Jeg får en fornemmelse av å være i Italia. Jeg står og ser på veien/stien som går vekk fra huset. Jeg ser en mann som rir på en hest, vekk fra meg. Jeg hører jeg hvisker: “Fader, hvordan kan du forlate meg? Hvordan kan du gjøre dette imot meg? Fader, du sa du elsker meg, og at jeg var like god som brødrene mine, hvorfor holder du ikke ditt ord?”. Jeg føler meg så enormt ensom, forlatt, sviktet. Og får følelsen av at alle som elsker meg, forlater meg – en gang. Kanskje er jeg ikke verdt å elske?’
Det er virkelig noen tunge følelser, og jeg ‘reiser’ tilbake til nå-tiden. Selvfølgelig blir jeg nøtt til å grave dypere i ‘meg’, finne mere, finne ut av hva som skjedde. Jeg forsøker fler ganger, havner ‘andre’ steder. Det går lang tid, endelig lykkes det for meg igjen.
‘Jeg finner meg selv i den gamle tiden. Denne gangen er jeg mye mer rolig og jeg snakker med en jeg ikke kan se. Jeg hører jeg forteller at jeg er datter av en rik handelsmann og jeg får igjen fornemmelsen av at dette er i Italia – nord italia og på 12-1300 tallet. Mitt høyeste ønske er å få lov til å lære å lese, skrive og regne, og drive forrettning som min fader. Dette er totallt uakseptabelt både i min egen familie og i samfunnet jeg kommer fra. Jeg er tydeligvis kjempe sta og vil stort sett ikke gjøre som det forventes. Nemlig å bli gift med en mann min familie har valgt. Min fader ønsket ikke å gifte bort meg, mot viljen min, men kunne ikke beholde meg hjemme. Han ville miste for mye ære overfor resten av byen og sine forrettningsforbinnelser. Derfor er jeg nå blitt plassert i kloster, forlatt av min fader og resten av familien. Skjebnen min, er at jeg skal være der til jeg dør. Jeg merker sorgen i hjertet mitt. Sorgen over å bli forlatt av min fader, som jeg elsker og beundrer. Sorgen over at jeg ikke kan velge min egen skjebne, mitt eget liv.’
Jeg velger å ‘forlate’ meg der. Sitter tankefull tilbake i nåtiden, mens jeg prøver å forstå fortiden.
Alt gir mening. Forventningene mine til andre, forventningene mine til at de som elsker meg – de forlater meg. Når jeg er helt ærlig overfor meg selv, har jeg forventet at de menneskene jeg elsker – de forlater meg. Jeg gråter litt over min ‘gamle’ skjebne.
I tiden etter fiosoferer jeg mye over opplevelsen min og kommer frem til at grunnen til at jeg er så heldig som får lov til å oppleve dette: er fordi jeg nå får lov til å forene meg med fortiden, forene meg meg min tidligere skjebne, så jeg kan gjøre meg fri, bryte mønsteret. Gi meg lov til å tørre å elske igjen. Elske uten frykt for å bli forlatt. Den frykten som gjør det så vanskelig å elske.
****
Etter å ha hatt denne og andre opplevelser om tidligere liv, besluttet jeg meg for å utdanne meg til å hjelpe andre til å få denne innsikten om seg selv og deres tidligere liv. Så andre kan bryte deres mønstre. Og noe jeg har lært at dette er ikke til å spøke med, det kan være farlig, så det er ALDRI noe du må gjøre alene, gå i regresjons terapi.