Jeg har sittet og lest nyheter og jeg skjønner vel ikke helt at vi lever i en verden hvor jeg føler at det makten som tar overhånd og det medmenneskelig og kjærlighet er på vei bort. At det i 2017 var 26 drapssaker i Norge, og det som forundrer er at det ikke sjokkerer lenger. Vi leser og hører om eldre som ikke får den hjelp og verdighet de skal ha på sine gamle dager. Vi leser om familier som lever på en fattigdoms grenser som er langt fra det man skal. Vi leser og hører om folk som ikke får den hjelp de trenger under sykdom og ungdom som detter utenfor systemet for det tar for lang tid i byråkratiet og fange de opp og ta tak, tross forelderens søken etter hjelp. Og vi sitter og hører og ser at det kastes ukvemsord og dirkete mobbing mellom de som skal styre og lede oss i den politiske verden? Det er for meg helt utrolig og gjør meg urolig å følge med på denne karusellen –
Allikevel så håper vi og tror vi på forbedringer og at ting skal falle på plass. Vi haster av gårde i hverdagen, og jeg undres glemmer vi og se hverandre? Jeg så en reportasje om en som lå på bakken i en park og det var kaldt og ingen stoppet alle tittet, men de fleste gikk forbi. Det tok ca 15 min før en stoppet opp og snakket til vedkommende, skremmende. det kunne vært et hjerteinfarkt /et slag etc, men denne gangen var det en test.
Jeg følger vel noenlunde godt med på det som skjer politisk her i landet og er også litt over gjennomsnittet interessert, det sier i hvert fall omgangskretsen. Alt for iverige i diskusjoner og har vel mine meninger. Så der må jeg bruke ofte tanken, på at det som er rett for meg behøver absolutt ikke være rett for andre. Men det er jo det som også gjør det interessant for jeg kan også se at det er flere vinklinger.
Jeg er bekymret for fremtiden og for mine barnebarn og de kommende generasjoner, da det ser ut til at det er så mange endringer og som jeg ikke kan se at er til det beste for de kommende generasjoner.
Jeg husker selv at jeg var redd for krig når jeg vokste opp, men ble beroliget i heimen. Jeg var redd for krig og at mine foreldre skulle dø om det ble krig. Med foreldre som selv hadde opplevd krigen så la de heller aldri skjul på at det var noe trist, men at det viktigste var at folket holdt sammen og hjalp hverandre.
Vil det kunne skjedd i dag, om det ble en krig? jeg vet ikke – jeg håper, men jeg tror det ikke, når jeg ser hvor kald verden har blitt og hvordan makten regjerer i de fleste land. Også hvordan de blander seg inn andre land og deres politikk. Så jeg undres er vi et selvstendig land?
Når vi hører om hvor mye av pengene som blir borte til administrasjon når det deles ut milliardbeløp til bistandshjelp, så kan jeg ikke si noe annet enn at det må være noe riv ruskende galt, et hvilket som helst land som trenger bistand må da kunne administrer det uten at det går vekk 30-50% til administrasjon. Ser man ikke de. For meg så er det korrupt og hvorfor forsetter bistanden? Er det et politisk mål, bak det? Da vi også har flere ganger fått det bevist at bistandspenger går også til våpen for krigføring. Det er vel ikke noe de fleste ønsker og være kjent med.
Sierra Leone og sorte diamanter, der ble innbyggere som levde av grave ut diamanter i liten skala, de hadde ikke maskiner for utgraving etc. men de gravde ut og jobbet hardt for og kunne forsørge sin familie. Der kom stor industrien inn også Norge investerte der – det som skjedde var at de fikk sine hjem slettet med jorden og mange ble også drept og flyttet de ikke frivillig, så kunne de risikerer å bli gravlagt levende. Hva er dette, er det medmenneskelig? eller er det at det er kapitalen som rår og at menneskeliv er ikke verdt noe. Det var jo faktisk slik at gullsmeder i Norge forsikret kundene sine om at det ikke av diamanter fra Sierra Leone.
Så jeg håper og jeg tror det faktisk kommer et opprør fra folk over hele kloden med beskjed til våre politikere, også til oss selv. At det vi ønsker er trygghet og fred og få lov til og leve i ro og harmoni. Det er jo livet det skal handle om, ikke redselen, ikke frykten og ikke fattigdommen. Men at vi alle kan gå til sengs om natten og vite at man er trygg og at man betyr noe her på jorden.
